Fra smie til mekanisk industi

Vognhjulmakeren

Etter å ha fullført sin læretid vendte Martines Haldorsen tilbake til Rubbestadneset i 1873. Tre år i lære hos en svartsmed på Fitjar hadde gitt Martines den kunnskapen han trengte for å sette opp sin egen smie i sin fars ildhus. Investering i ambolt og skrue ble finansiert med et banklån på 80 kroner.

Smien vokste kraftig over de neste to årtiene. I 1895 ble Martines tildelt et stipend på 250 kroner fra den norske stat. Stipendet benyttet han til en studieresie, hvor han blant annet besøkt sin bror Jens, som var utannet finmekaniker. Etter reisen stod det klart for Martines at han var avhengig av arbeidsmaskiner for å bygge en bedrift som kunne bære seg over tid.

Tilbake på Rubbestadneset begynte Martines å konstruere maskiner til en vognhjulfabrikk. Vognhjulmaker er et av verdens eldste yrker, og essensielt i premoderne tid, da veiene var i dårlig forfatning og vognhjul hadde behov for hyppig tilsyn og utbedring. Maskineriet ble drevet av en vindmølle og smurt med egenrpdosert nisefett. I 1902 ble vindmøllen erstattet med en 6 hk britiskprodusert motor. Investeringen på 700 kroner ble nok en gang dekket med banklån.

Motorproduksjon

Vinteren 1902-03 fikk Martines' eldste sønn, Haldor, tillatelse til å konstruere en motor i vognhjulfabrikken. Mesteparten av vinterehalvåret gikk med til arbeidet, men våren 1903 stod den første norskproduserte forbrenningsmotoren på 2 hk ferdig. Motoren ble montert i ""Folgefonden", en livbåt som tilhørte Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Motoren var i bruk obord frem til "Folgefonden" gikk ned med 27 mann ombord i 1908.

I 1907 leverte motorfabrikken hele 23 ensylindrede motorer, og inntektsstrømmen var etterhvert blitt så stor at Martines besluttet å stenge ned vognhjulverkstedet. I 1908 ble M. Haldorsen & Søn Motorfabrikk etablert, og samme år leverte det nystiftede selskapet 25 motorer.

I 1910 leverte fabrikken hele 33 motorer, og behovet for utvidelse var åpenbart. Tre år senere ble nye produksjonslokaler i Larsvågen tatt i bruk. Nødvendige investeringer beløp seg til totalt 15000 kroner, og ble dekket med lån fra Bergen Kredittbank. Arbeidsstokken hadde på dette tidspunkt vokst til 42 medarbeidere, og hele 78 motorer ble levert til kunder dette året.

Industri

I perioden etter første verdenskrig fortsatte virksomheten å vokse. I 1936 leverte fabrikken 159 motorer med en samlet ytelse på nærmere 5.100 hk. Omlag 150 mann var på dette tidspunkt sysselsatt i selskapet.

1936 ble et merkeår på flere måter. Dette året trakk Martinus seg ut av virksomheten, og hans eierandel ble overtatt av sønnene Benjamin og Lars. Selskapet byttet samtidig navn til M. Haldorsen & Sønner Motorfabrikk.

Selskapet utviklet kontinuerlig nye produkter. I 1928 ble verdens første hydraulisk opererte vribare propell lansert, og i 1937 kom den første diselmotoren.

Wickmann Motorfabrikk AS

Etter siste verdenskrig fortsatte virksomheten å vokse. Navnet ble i 1955 endret til Wickmann Motorfabrikk AS, og selskapet begynte å ta makedsandeler på verdensmarkedet for skipsmotorer.

På begynnelsen av 1970-tallet besluttet selskapet å utvide produksjonsfasilitetene. Da den nye fabrikken stod ferdig, hadde arbeidsstokken vokst til 520 ansatte. Ekspansjonen falt imidlertid sammen med ettervirkningene av oljekrisen i 1972, og kalkylene som var lagt til grunn for ekspansjonsbeslutningen viste seg ikke å holde mål. Som følge av dette gikk selskapet i 1978 konkurs, men virksomheten ble videreført i redusert omfang etter refinansiering.

Servogear & Wave Propulsion

I 1973 forlot Leif Magnus Endresen, Martines Haldorsens barnebarn, Wickmann Motorfabrikk for å igangsett sin egen virksomhet. Forretningsidéen var å produsere propeller og fremdriftslinjer for hurtiggående fartøy. Servogear AS ble stiftet i november 1973 ved hjep av kapital fra private investorer.

Servogear har siden oppstarten, blitt en av landets ledende produsenter av fremdriftslinjer og propeller, og ble i 2022 overtatt av Bertel O. Steen.